[Innhold] [Forrige kapittel] [Neste kapittel]
I denne delen av oppgaven skal jeg se nærmere på hvordan man allokerer båndbredde i datanettverk i virkeligheten. Når det gjelder prising av bruken av datanettverk (målt i overførte MB), er det bare to steder som har erfaring med dette. Det er Chile og New Zealand. Disse landene var først ute med slik prising, og har høstet svært forskjellige resultater. Grunnen til dette kommer jeg nærmere inn på i pkt 3.1 og 3.2
I pkt. 3.3 ser jeg nærmere på noen utvalgte nettleverandører i Norge. Ingen av disse har innført trafikkpris pr. MB, men priser tilknytningen til datanettverket på forskjellig måte.
Chile var det første landet i Latin-Amerika som ble tilknyttet Internet. Dette skjedde i 1992, da det ble åpnet to 56kbps linjer til Internet via USA. I 1993 var det tilsammen 844 tjenere i Chile, og landet er langt fremme i Internet-sammenheng. Likevel har landet hatt store problemer med innføringen av Internet.
I løpet av 1991 ble selskapet REUNA startet, og det ble finansiert av den chilenske stat. Staten finansierte oppstartskostnadene, mens brukerne selv skulle dekke brukskostnadene. I disse kostnadene lå blant annet den internasjonale linjen, som kostet 7000 $ i måneden. Aktørene i REUNA ble ikke enige om hvordan kostnadene skulle deles. Derfor forlot en gruppe universiteter REUNA, og dannet et konsortium som de kalte «Internet Chile». Denne gruppen, som skiftet navn til Unired, satte opp sin egen internasjonale linje. Dette er grunnen til at Chile har to linjer ut til Internet.
Så starter problemene, fordi de internasjonale linjene blir priset forskjellig. REUNA priser bruk (målt i volum) av den internasjonale linjen. Prisen er lik for alle. Innenlandsk trafikk blir fordelt mellom institusjonene som er tilknyttet, ut i fra størrelsen på institusjonenes budsjett. Unired velger en annen taktikk. I stedet for bare å bestå av universiteter, henter de også inn kunder fra næringslivet. Hos Unired er det bare næringslivet som betaler for bruk (målt i volum) av den internasjonale linjen. Ikke-kommersiell- og akademisk bruk belastes med en fast avgift. Denne strukturen fører til at de to nasjonale selskapene ikke er tilknyttet hverandre, og at all trafikk mellom dem må gå via en tredjepart. Det er to grunner til dette:
På denne måten har Chile fått problemer med å kommunisere innad i landet. Følgende eksempel illustrerer situasjonen godt: Telnet-sesjoner mellom to nabobygninger som er tilknyttet hver sin nettleverandør i Santiago må gå via USA, og det blir store forsinkelser.
For å unngå at denne situasjonen oppstår i andre land, avslutter Piquer et.al. (1993) med følgende anbefaling:
«Variable fees, even congestion-based, can only be applied by a monopoly or on a global agreement basis. In a globally interconnected Internet, this is simply impossible, and we believe that flat rates are the only way to bill users all around the world.» (s. 8)
I motsetning til Chile har New Zealand hatt bedre erfaringer med prising pr. MB av internasjonale oppkoblinger.
Koblingen til Internet fra New Zealand blir kalt for NZGate. NZGate startet i april 1989 med en 9600 bps forbindelse til Hawaii. Oppstartingskostnadene ble delt mellom NASA og seks universiteter. Kort etter gikk man inn for å dekke kostnadene ved å ta betaling for bruk (volume charging). Ved å måle bruken ville brukerne bli stilt overfor en kostnaden av bruken, og effektiviteten ville øke. Skalaen det prises etter har store steg, og prisen pr. MB avtar ettersom volumet øker. Derfor har systemet stor grad av forutsigbarhet.
For å måle bruken av Internet har «the Internet Accounting project» utviklet et eget program: NeTraMet[25]. NeTraMet gjør det mulig å vise trafikken mellom tjenerne, delt inn i mange forskjellige typer av trafikk. I begynnelsen ble det bare skilt mellom to trafikktyper: lokal (innenlands) og global.
Ved å prise bruken har New Zealand klart å øke båndbredden på forbindelsen kontinuerlig. En fast del av inntektene fra bruksavgiften er blitt brukt til å utvide båndbredden. Fra en forbindelse på 9600 bps i mars 1990, har de i juli 1994 en forbindelse på 512 kbps. Grunnen til veksten har hovedsaklig vært en økning i antall brukere, men det er også mer spesifikke grunner:
Ut i fra denne utviklingen skriver Brownlee (1994):
«The steady growth in transport volumes demonstrates the success of the service, and of its charging scheme. This is in stark contrast with the Chilean experience of charging.»
Hovedforskjellen mellom Chile og New Zealand ligger i antall internasjonale linjer og samordning innad i landet. Et samarbeid er viktig for å sikre fri flyt av trafikk innenlands mellom de forskjellige operatørene.
Ved at New Zealand bare har en linje til Internet, blir det også lettere å samordne denne forbindelsen. Likevel er det ikke sikkert New Zealand har valgt en mer effektiv strategi. Land med flere forbindelser har også klart å utvide båndbredden. Dessuten har prising av bruk sine ulemper. Det er blant annet vanskelig å vite hvem som skal betale for trafikken. På alle FTP-tjenere i New Zealand er det en advarsel om at de betaler for det andre henter. På denne måten oppstår et effektivitetstap.
I denne delen av oppgaven skal jeg se nærmere på hvordan norske leverandører av Internet-tilknytning priser tjenesten sin[26]. Jeg har valgt å bare se på en oppringt SLIP forbindelse, da det bare er her at bruksprisen er differensiert. På faste forbindelser er det bare en tilkoblingsavgift, og disse er ikke så interessante ut i fra belastningsprising. Ved fast tilkoblingsavgift tar man ikke hensyn til belastningen.
Alle de norske leverandørene av Internet-tilknytning priser en SLIP-forbindelse med en kombinasjon av tidspunktet oppringningen finner sted, og en fast avgift. Den faste avgiften er høyere jo lavere bruksavgiften er.
Jeg har valgt å se nærmere på to leverandører som begge holder til i Oslo: Oslonett og Powertech.
Oslonett A/S tilbyr ikke bare tilgang til Internet, men også konsulenttjenester og driftsstøtte innenfor UNIX o.l. Selskapet eies og drives av personer som har sitt utgangspunkt i Norsk Regnesentral, Institutt for Informatikk og Universitetets sentrale EDB-tjeneste.
Oslonett kan pr. april 1995 tilby 64 kbps båndbredde til utlandet og 10 Mbps innenlands. På samme tidspunkt har Oslonett 69 modemer som kan brukes til SLIP forbindelse. Prisene Oslonett tilbyr for SLIP-forbindelse til Internet er gjengitt i tabell 2. Der går det frem at en kan velge tre forskjellige prismessige tilknytninger:
Aksess start har den laveste faste avgiften med 550 kroner i året, men her er det brukskostnader mellom 08.00 og 01.00. Aksess Proff koster 4800 kroner i året, men da er det gratis å bruke Internet hele døgnet. Aksess Privat er en mellomting av de to andre alternativene.
Det er altså liten sammenheng mellom reell bruk av ressursene hos Oslonett, og den prisen man betaler. Prisene er basert på at belastningen er størst om dagen, mindre om kvelden, og liten om natten. Dessverre har det ikke vært mulig å skaffe statistisk belegg for dette[27]. Man kan derfor ikke si at Oslonett allokerer båndbredden hos seg ved å direkte prise belastningen.
Når det gjelder prioritering mellom tjenester er dette innført hos Oslonett. Telnet blir prioritert foran for eksempel FTP.
Powertech kan pr. april 1995 tilby en kapasitet på 128 kbps, og har 40 modemer for SLIP-forbindelse. Prisene fra Powertech er gjengitt i detalj i tabell 2. I likhet med Oslonett deler også Powertech inn i tre forskjellige priskategorier for SLIP-forbindelse til Internet:
Småbruker-abonnementet koster 475 kroner i året. Da har man tre gratis brukstimer i uken, i tillegg til fri tilgang mellom 02.00 og 08.00. Proff-abonnementet koster 2000 kroner i året, men da kan man til gjengjeld bruke Internet gratis hele døgnet. Storbruker-abonnementet er en mellomting av de to yttertilfellene.
Derfor kan man si at heller ikke Powertech priser etter reell bruk av systemet. Prisingen er mer basert på allokering av knappe modemressurser, enn knapp båndbredde. Det eneste økonomiske begrunnelsen for prisene jeg fikk oppgitt var at prisene var «kundevennlige».
Også hos Powertech foretas det en prioritering mellom forskjellige tjenester. I likhet med Oslonett blir Telnet-sesjoner gitt prioritet foran alle andre tjenester.
[Innhold] [Forrige kapittel] [Neste kapittel]